Off it goes...


























1. Januar for meg har alltid vært en 
dag med masse pågangsmot, en ny start og nytenking. 
Helt til jeg flyttet nordover til mørketiden og fant ut nøyaktig hvor
lang en måned faktisk kan være. Etter det er januar en måned man nesten ikke 
har lyst til å begynne på for alt man gjør er å lengte til en av de aller første 
dagene i februar da man endelig ser solen igjen. Vi har jo dagslys (nesten) 
hvertfall, men det å ikke se solen i det hele tatt i så mange måneder 
det gjør faktisk noe med en. Og øyeblikket man endelig ser 
den igjen er et øyeblikk man husker og gjerne 
triller det en tåre eller to også.  


Januar i fjor var fryktelig lang og sikkert en 
av grunnene til at jeg har slitt litt med å gi slipp 
på både julen og desembers kos i år. Nå hadde vi en ekstra lang 
juleferie i år også så hverdagen var i grunnen ikke
tilbake på ordentlig før mandag. Men nå er julen kastet
ut, søtsakene borte og nedtellingen til februar 
atter en gang begynt.








Christmas is gone, 
the decorations and the sweets.
I´m having a bit trouble getting startet with the 
new year i would have to admit. Living far up north in
Norway means there is always a certain darkness 
outside from november until february. 
I´m really longing for that moment when i see
the sun again and i`m counting down 
the days until its here again. 
  




Therese




No comments:

Post a Comment