Denne sommeren har vært ekstraordinær på mange måter for mange mennesker flere steder i verden og ikke bare på en god måte. Skogbranner har herjet store områder både i nære og fjernere strøk, mange har mistet hjemmene sine, liv har gått tapt, dyr lider av matmangel, avlinger har gått tapt av tørke og natur og dyreliv lider. Vi her i Norden har i flere år hørt om klimaendringer opp og ned i mente men å kjenne det på egen kropp har vi sluppet, frem til nå. Da vi bodde flere år i Nord-Norge fikk jeg meg en aha opplevelse når det gjaldt dette med mørketid. Det å ikke skulle se solen overhodet i overkant av tre måneder kan som et tankeeksperiment føles som spennende, koselig (tente stearinlys hele døgnet gjennom) og kanskje litt kult. Men det å faktisk skulle LEVE det er noe helt annet for det man er vant til tar man gjerne for gitt, også det å kunne se solen med jevne mellomrom. Og det er når solen blir "borte" man faktisk merker hvor stor betydning den har for oss mennesker for den betyr garantert mer enn det du tror. Du tenker bare ikke over det fordi du er så vant til at den er der.
Den første måneden var gjerne grei å komme seg gjennom husker jeg og en del av desember også. De månedene er liksom julens måned og skal være litt dunkle med kos og stearinlys på bordet. Men januar var en måned som alltid føltes som et år. Den var forferdelig lang og tung å komme seg gjennom. Kosen med julen var over, våren var alt for langt unna og solen fortsatt borte. Men hvert år en av de første dagene i februar kom den tilbake. Da kunne vi som regel se et bitte lite glimt av solen fra stuevinduet mellom trærne i hagen og fjellene som omkranset stedet vi bodde på. Det varte ikke lenge, noen minutter den første dagen og et par minutter lengre dagen etter osv.
Den dagen var det som om et slør lettet over både hele kroppen og sinnsstemningen og i de fem årene jeg bodde der var det uten unntak en dag tårene trillet av ren lykke. Lykke over å se solen igjen selv om jeg ikke nødvendigvis var så fryktelig bevisst på hvor mye jeg hadde savnet den, men akkurat i det øyeblikket jeg så solen igjen så kjente jeg hvor inderlig høyt savnet den hadde vært.
I sommer har jeg hatt en lignende aha opplevelse også med solen men ironisk nok fordi den hele tiden HAR vært her. Allerede i midten av mai husker jeg en stor lettelse over å se et par skyer over solen på værkartet, intet regn men hvertfall et par skyer. Hele sommeren gikk og uansett hvor vi dro var solen der og nyhetsartikler om fortvilte bønder begynte å dukke opp. Tekstmeldinger på telefonen fra kommunen som bønnfalt folk om å ikke bruke vann unødig, meldinger om skogbranner, menneskeliv som gikk tapt samt at man kunne se naturen rundt som tørket inn og rett og slett døde. Og komme hjem til her vi bor etter tre uker ferie var et uendelig trist skue. De slettene der man tidligere var vant til å se grønt og frodig gress med viltvoksende blomster var gulsvidde og døde. De ytterst få og mest hardføre blomstene som stakk opp av jorda var visne og falne i fargen. De få insektene man kunne se surret mellom de ytterst få blomstene som var der i håp om å finne en blomst med et par pollenfrø for å ta med seg videre. Men det jeg la merke til aller mest var fuglekvitteret i skogen rundt oss som hadde forduftet fullstendig. Det var helt tyst. Åh som jeg savner det fuglekvitteret!!! Og det fikk meg til å tenke på en ting; hvordan hadde vi som mennesker taklet det om naturen rundt oss rett og slett bare opphørte å eksistere? Hvis vi tar bort den ubarmhjertige sannheten at menneskeheten selv hadde dødd ut innen kort tid, har du noen gang tenkt gjennom hva naturen faktisk betyr for DEG?
//
This summer has been an extraordinary summer for so many people all across the globe.
The heatwaves have struck hard, animals are suffering, farmers are devastated, large pieces of land have gone up in flames and people have died. We who live in the Northern parts of Europe have been fortunate enough that we`ve barely felt the real consequences of global warming but only heard about it, until now. When we lived five years up north a while ago, i experienced a aha moment when winter came and the sun went away for little over three month. Up until then i`d never really thought about what seeing the sun actually meant for me as a human because it was always there, and what is always there are also most likely the things you take for granted. I did however get it when i just for a brief brief moment finally in the beginning of February got a glimpse of the sun between the trees and the mountains surrounding this small town we lived in. It was just like a vail got lifted from your body and mind and every time i lived through that day five years straight i would cry. I cried because of joy of seeing the sun again, not really knowing how much it had effected me not seeing it the time it was gone.
This summer i` ve had another one of these aha moments, this time also because of the sun but ironically because its always been there. We´re used to long winters in Norway and spring is always a longed for season. But already in the middle of May i can remember being relieved by seeing a couple of clouds in front of the sun on the weather map, no rain but still. Soon the first headlines startet to appear in the news about devastated farmers who's crops weren't growing, animals were starving, we were told to start using water with care, people died and nature just startet dying around us. Coming home after being on summer vacation was heartbreaking. The places where we used to see green fields with wild flowers growing everywhere was turned into yellow plain fields with literally nothing there. A few bees were trying to find a few flowers that still haven't been scorched by the sun. But what i noticed the most was that all the birds in the forrest around us was gone, it was just dead quiet. My god how i miss that sound!!! And that got me thinking: what would happen to us as humans if the nature surrounding us just ceased to exist?? If you for a moment take away the ruthless fact that the human kind would also cease to exist, have you ever thought about what nature actually means to YOU???
Therese
Post a Comment